Kommunereformen: – Utelukker ikke overraskelser

Både de lokale avgjørelsene frem mot 1. juli og den senere behandlingen av kommunerformen våren 2017 kan by på en del overraskelser, sier Yngve Flo.


Av Andreas R. Graven

forsker yngve flo
Yngve Flo, Uni Research Rokkansenteret. (Foto: Andreas R. Graven)


Han er forsker ved Uni Research Rokkansenteret, og leder styringsgruppen i et forskningsprosjekt som evaluerer kommunereformen. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet sitt program Demos.

– Kommunereformen er inne i sin mest kritiske fase frem til fristen for de lokale prosessene i reformen, sier Flo.

Denne fristen er altså 1. juli, og lokale politikere må ha gjort sine veivalg innen den tid. Dette innebærer at kommunene da skal ha gjort et vedtak om hvorvidt de vil slå seg sammen – og med hvem.

I neste fase skal fylkesmennene fordøye det som har skjedd, og komme med sin faglige tilråding innen 1. oktober.

Dette vil skje i form av konkrete råd om hvordan den nye inndelingen skal se ut, og ligge til grunn for den videre prosessen i regjering og storting, der strukturen skal fastsettes våren 2017.

Bygger på forutsetning om frivillighet

– Noe av det som kjennetegner kommunereformen, er den store graden av uforutsigbarhet, sier Flo.

Reformen bygger på en forutsetning om lokal frivillighet, og i en lang rekke kommuner har lokalpolitikerne dessuten lagt avgjørelsene i velgernes hender, gjennom lokale folkeavstemninger.

– De lokale prosessene har i svært mange tilfeller munnet ut i intensjonsavtaler som angir retningen for de nye, større kommunene, for eksempel når det gjelder lokaliseringsspørsmål. Mengden av intensjonsavtaler har skapt optimisme blant de som ivrer for reform, sier Flo.

Foruten Yngve Flo forsker også Elisabeth Angell, Bjarte Folkestad og Dag Arne Christensen fra Uni Research Rokkansenteret på kommunereformen.

Prosjektgruppen for øvrig er relativt stor, og omfatter en allianse med statsvitere på UiB og UiO, samt fagfolk fra ISF og NIBR – og videre blant annet Aarhus universitet og KORA.

Prosjektet avsluttes først ved utgangen av 2019, da reformen etter planen også når sitt sluttpunkt. I publiseringsplanen inngår også en norskspråklig sluttbok som skal summere opp viktige erfaringer fra reformen.

Snur det – eller fortsetter trenden?

Så langt er det motstanderne av kommunereform som har hatt størst grunn til å glede seg over resultatene fra folkeavstemningene:

– Det blir spennende å se om dette snur, eller om trenden fortsetter. Erfaringen til nå er at nei-siden har hatt størst evne til å mobilisere, og selv om mange kommuner også har hatt ja-flertall, er dette til liten hjelp når naboen sier nei, understreker Flo.

Han påpeker at signalene fra mange av avstemningene ofte er forvirrende.

– Valgdeltagelsen er i mange tilfeller svært lav, og den endelige avgjørelsen ligger uansett i de folkevalgtes hender. Når det drar seg til frem mot 1. juli, kan vi få se en del overraskende lokale vedtak. Den økonomiske «belønningen» ved sammenslåingen og den motsvarende «straffen» ved å avstå fra reform, kan vise seg å bli avgjørende i mange tilfeller, spekulerer Flo.

Hvor strengt vektes lokal frivillighet?

I neste omgang blir det spennende å se hvordan de statlige aktørene vurderer de lokale vedtakene. Et viktig spørsmål er hvordan de lokale vedtakene blir fortolket, og hvor strengt man vekter forutsetningen om lokal «frivillighet» i reformen.

– «Frivillighet» er ikke et entydig begrep, og det finnes dessuten en åpning for å se bort fra den lokale frivillighet i enkelte tilfeller. Det kan for eksempel tenkes at de lokale vedtakene ikke blir tillagt helt den samme vekt om enkelte kommuner har tatt for lett på prosessen, eller om deltagelsen i folkeavstemningene som vedtakene bygger på blir vurdert som for lav, sier Flo.

Samtidig understreker han at 2017 er et valgår, og at dette kan ha betydning for hvilken skjebne kommunereformen får i Stortinget.

– Å gjøre vedtak som på ett eller annet vis kan sies å utfordre prinsippet om lokal frivillighet kan ha politiske omkostninger, og sitter kanskje lenger inne noen måneder før stortingsvalget enn det ville gjøre midt inne i en valgperiode, sier Flo.

– I Norge er det over 50 år siden vi hadde en stor kommunedelingsreform, og senere en del sammenslåinger til større bykommuner på 1990-talet. Tanken var, den gang som nå, at den eksisterende kommuneinndelingen var utdatert, sier Flo.

Kartlegge forløp, forklare utfallet

Effekter av å slå sammen kommuner er imidlertid ikke en del av reformstudien til Flo og kolleger.

– Det er heller ikke vår oppgave å vurdere hvorvidt reformen er «god» eller «dårlig», vi skal kartlegge hvordan reformen forløper og forsøke å forklare utfallet. Dette arbeidet er viktig, siden kommunereformen potensielt er den største politisk-administrative reformen i Norge de siste tiårene, påpeker Flo.

Å være til stede i sanntid, og snakke med aktører mens det hele foregår, før utfallet av reformen er klart, gir uvurderlig informasjon.

– Vi gjør dette blant annet for å unngå etterrasjonalisering, altså at fortolkningen av hva som skjer i for stor grad tar farge av det som blir utfallet. Når man senere skal se på effekter av kommunereformen, blir dokumentasjon av prosessen en viktig del av grunnlaget. Legitimiteten til selve prosessen kan vise seg avgjørende for hvor levedyktige de nye kommunale enhetene blir, sier Flo. 

Han legger til at erfaringene fra forrige store endring av kommunestrukturen på 1960-tallet, er at nye kommuner ofte brukte lang tid på å «sette seg».

– Sågar fikk noen nye konstellasjoner oppløse seg igjen, for eksempel Eidfjord og Ullensvang. Der fikk Eidfjord lov til å bryte ut igjen, sier Flo.


Om kommunereformen

Regjeringen vil flytte makt og ansvar til større og mer robuste kommuner. Målet er et lokaldemokrati som kan ivareta velferd og sikre verdiskapning og trivsel. Kommunene må ha kraft til å møte de utfordringene som venter. Det er utfordringer knyttet til demografi, velferd og kompetanse og evne til å utvikle gode og attraktive lokalsamfunn. Kilde: regjeringen.no 

 


18. mai 2016 09:30

cp: 2018-09-24 01:45:37